Det gjentar seg hvert eneste år: Varegg varsler at Stoltzen er stappfull. Er det sant, eller bare et effektivt reklametriks?

30 år med Stoltzekleiven Opp er – blant mye annet – en historie om å selge strikk som metervare og rope ”Ulv, ulv!”, om å finne kreative løsninger og synge ”Til lags åt alle”…

39 løpere deltok i 1979. Etter mange år som et løp for en ganske liten krets, begynte på slutten av 80-tallet det som skulle bli en eventyrlig deltagerøkning (250 løpere i 1990): 

Smertegrensesprengende 

”På grunn av grensesprengende stor påmelding måtte en spre arrangementet på to helger. Lørdagens konkurranse hadde oppimot 600 deltakere!” (1993)”Sprenger grenser: Interessen er så enorm at arrangøren frykter at startnumre kan bli solgt på svartebørs” (1997).
            ”Egentlig nådde Stoltze-arrangørene smertegrensen i fjor, med over tusen påmeldte.” Men arrangøren knappet i 1998 ned fra 20 til 15 sekunder mellom hver start, og 1310 deltok det året.
            ”Påmeldingen sprenger alle grenser, og dagen før start er det ventelister. 1500 påmeldte har, under tvil, fått plass så langt. - Strengt tatt har vi passert smertegrensen allerede, forteller løpsleder Johannes Gjesdal. - Hva med å senke intervallene til ti sekunder mellom hver start? - Nei, det blir for tett. Det blir saktens kø nok oppover Fjellsiden som det allerede er” (1999). Varegg utvidet starttidspunktet morgen og ettermiddag.

Som vi forstår: En smertegrense er tøyelig (det vet jo forresten alle som løper Stoltzen). Og Varegg hadde funnet oppskriften på svært effektiv markedsføring: Bygg en myte og skap panikk!

- Snart smikk fullt!

I år 2000: ”Folk bør melde seg på raskt. Snart er det ikke plass til flere i dette kultarrangementet! sier Gjesdal. - Men vi ønsker jo selvsagt ikke å si nei til noen.”

2001: ”- Snart er det smikk fullt! Det blir ingen dispensasjon etter nr. 1680.” Merkelig nok meldte Varegg to uker senere om ”en saftig ny deltakerrekord med rundt 1900 tøffinger.” Varegg eksperimenterte for første gang med dobbelstarter for å ta unna massene.

2002: ”- Du bør melde deg på omgående. Nesten 2100 navn står allerede på startlisten, sprudler Johannes Gjesdal. - Utfordringen fascinerer stadig flere, samtidig som nesten ingen av de gamle kundene våre (ja, han sa faktisk kundene!) har tatt skrekken. - Når er det fullt?
- Vi tåler en del påmeldinger til, men det er nok bare snakk om dager før kapasiteten er sprengt.”

Gjesdal fortsatte å rope ulv og selge strikk. Varegg flyttet løpet fra oktober til en lengre og mindre høstmørk septemberdag. Både kassereren og deltagerne var fornøyde.

Årets markedsfører

2006: ”Stoltzen snart smekk full: Motbakkefantaster som ikke er påmeldt til høstens kultarrangement i løpet av meget, meget kort tid, gambler med opplevelsen. - Jeg tror det er på plass med en advarsel til etternølerne, kommer det myndig fra Gjesdal.” Dette året ble folk sluppet ut med 10 sekunders intervall (noe som var ”for tett” i -99…) fra klokken 0930 til 1730, og noen fikk reserveplass på arrangørløpet for Varegg-funksjonærene uken før. Over 2700 deltok:

”Folk strømmer til uten noen form for markedsføring eller salgsfremstøt,” skrev en avis… Da Varegg IL året etter fylte 60, ble laget kåret til årets markedsfører for Stoltzekleiven Opp. Hva tror du så skjedde i 2007?

”- Vi har blitt nødt til å sette strek ved 3000 deltagere. Det ringer fremdeles folk og trygler og ber. Men sorry, sier Gjesdal. - Det er helt fullt.”

Kanskje ulven faktisk omsider er kommet...? Kanskje strikken omsider er stram…?

(Sitatene er hentet fra Bergens Tidendes arkiv)